Haukeli til Kvam

Hei igjenn alle sammen.
Nå skal dere få høre om veien hit;) Vi sitter i skrivende stund på en stusselig kro på Kvam, Hans Jørgen glefser i seg fra bufeen, og jeg venter på min velfortjente burger. Vi har ikke fått lagt inn så lange innlegg den siste tiden rett og slett fordi vi ikke har kommet over en pc. Men nå har vi endelig funnet en. Veien hit ja, oioioi etter en litt hard start i fra Haukelister og over vidda, via den hyggelige hytta kveikjen til Marianne og Knut, fulgte vi rallarvegen opp til Finse. En spesiell opplevelse, bratte bratte fjellsider på hver kant og med toget susende forbi var det en underlig stemning der, vakkert men farlig. vi slo leir midt i dalen etter en nervepirrende kryssing av togskinnene, fant en undergang som var merket gravde oss igjennom og dro bikkjene under, mens togene suste en meter over oss. Natten langs rallarveien blei den kaldeste hittils, -35 fingra satt fast på primusen. Neste morgen ankom vi Finse i soloppgang, nydelig. Nytt depot og ny mat ventet på oss.
Veien videre førte oss gjennom Skarveheimen mot Hemsedalsfjella, jeg var noe bekymret etter å ha lest kartet for området, Brattt opp og ned. Vi som synes pulken var tung på hardangervidda... Starten skulle vises seg å bli verre enn antatt 7 km på en dag oppover i tung tung nysnø... vi så for oss et helvetes slit den kommende dagene... Da vi passerte Geiterygghytta, eller rettere sagt slet og slepte oss opp fra Geiterygghytta, møtte vi på en snodig skrue, kledd i det letteste utsyret en kan tenke seg . vi så han først i det fjerne men vips var han rett ved oss. Denne snodige skruen het Geir og hadde visst veldig liten tid, sto mens han spiste og fortalte oss hvor langt han hadde gått og skulle gå, vi var visst på samme tur, men han skulle rekke snøen på nordkapp-platået før den forsvant for våren, så her var det bare å løpe på. Satser på at han var ute etter å sette en slags rekord av et eller annent slag. Ironisk, der står man og sliter banner og svetter så kommer det en skrue som Geir og suser forbi... Så lett kan det gjøres altså. Geir tråkka noen fine spor til oss da vi fikk slått opp teltet den kvelden kunne vi si oss ferdig med den kneika..
Vi gikk videre mot Kongshelleren fantastisk vakkert, vind føyke og kald sol... Vi tok oss inn på hytta den varma godt og hundene fikk Joika boller. Dagen etter bar det ned noe av det bratteste gjelet hitills, det var helt hvitt og snøen drønna på flatmark, jeg var til tider skremt ja. Li kom oss ned etter litt godsnakk med snøgudene... Vel nede bar det over et regulert vann ved ljungsdalshytta. Vannet akket og drønnet da vi gikk over. Stakkars vann som må lide under menneskenes energibehov i vårt overflods-samfunnet... Vannet var senket nesten 10 meter ikke et vakkert syn. Mens vi staket oss over vannet, med hjertet i halsen av drønnene og søkkene, lovet jeg vannet at jeg skal bli flinkere til å bruke mindre strøm.
Vel fremme i Tovik, en vakker bukt hvor Evind fredlaus løp rundt i "Hine hårde dager",
bar det oppover igjenn. Vi snakker seriøst oppover, hvitt lys og masse drønn. nesten oppe kom kvelden over oss. Da hundene var slitne, var det bare å slå opp teltet på det nermeste flate partiet. Neste morgen da jeg sto opp for å lage frokosten, forstod jeg at teltet sto på leirplassen over leirplasser. For en utsik, først nattehimmel med tindrene stjerner så blå-lysningen med halvmåne og utsikt til de utallige blåner rundt oss. Var man ikke i harmoni dagen før blei vi det nå...
Sol og silkeføre, linns kaffelatte alla turmelk og pulverkaffe, ting lovet godt herifra. Vi suste av gårde mot Hemsedalsfjella,satt oss i solkroken på bjordalshytta og nøt lunsj. Vinterens første vårteng traff oss midt i nakken. Våt smelta snø fra hyttetaket, splasj og der var den lunsidyllen brutt... Ja ja man lærer fortsatt!
Videre nedover til der riksveien kroker seg ned til Lærdal var en spennende opplevelse. Her bor det nisser og småfolk tenkte jeg for meg selv da vi kroket oss nedover. Ørene til hundene gikk til alle kanter. At vi kom oss helskinnet ned størdalsgjelet var ganske utrolig, Hadde vi hatt tilskuere der tror jeg alle hadde konkludert med at vi var på feil plass, temmelig suisudalt å henge bak tre løpske huskier i slike områder. litt godsnakk med småfolket hjalp vel på;)
Videre nede til Breistølen slo vi leir på en gammelt seter-voll. Neste dag var morgenens utfordring å krysse elva på rett sted og komme oss mot sulebu, nord for hemsedalsfjella. Et utrolig vakkert område skarvete fjell og lange daler, det var et forblåst skare føre så det gikk fortere enn antatt. I nattemørket omkranset av stjerner ankom vi sulebu. Deilig med varm hytte og DNT prisa joika (70 kroner) til hundene, den gjørma egner seg best som hundemat uansett! Etter vi har begynt å gi joika til hundene ved hyttebesøk styrer Birk konstant inn mot alle hytter vi passerer...
Neste morgen våknet vi til et vakkert syn for slitne labber og bein, Rett uten for hyttedøra starta en ny preparert skiløype som førte rett til Tyinkrysset, dagens mål. Vi så jo ikke dette da vi ankom hytta dagen før i svarte natta. Vi hang etter hundene og ulte av glede, to mil på en halvtime! Løypa tok en litt interesant vending inn på slalomløypa. Det var nok litt av et syn for de danske vinterferie turistene der vi kom susende nedover, Skiheis gutta holdt på å gleppe kaffekoppen av synet. Birk som den solide lederen han er førte oss rett til burgerbua ved enden av bakken. En stor feit burger blei fortært.
Vi hørte rykter om en ny-åpna sportsbutikk på tyinkrysset. Suste ned bakkene og fant en joker butikk og intersport side om side, hva mere kan fjellfanter ønske seg etter mange dager i fjellet. Øyvind Leine som driver butikken var en meget hyggelig og behjelpelig kar. Resten av dagen ble bruk der. Han hjalp oss til og med til å finne en veterinær. Bikkjene har fått utslett på poter og ballene til Birk ser ut som har fått seg en frostskade. Vi fikk time Hos veterinær kristin neste ettermiddag. Dette betød atter en dag til å henge ut på tyinkrysset i butikken til Øyvind. Vår gode venninde Therese ankom tyinkrysset neste dag for å bli med oss til fondsbu. Hu hadde med seg Gringo og valpen vår prana som er brødre. litt av et rabalder utenfor butikken to halvgale valper og tre helgale huskier parkert utenfor intersporten. Max 3 timer parkering stod det, godt at parkeringsvaktene på tyinkrysset ikke er like hissige som i Oslo.
Videre i tussmørket bar det til Fondsbu for å besøke Solbjørg som er betyrer der. Vi staka oss over tyinkrysset hvor solbjørg kom og møtte oss med scooter. Rett inn til dekka bord med tyin ørret ferske grønsaker og massevis av vin... Neste morgen våknet vi med rødvins lepper, tegn på at kvelden var
velykka, tror visse av oss kom i seng på morgenkvisten. Neste dag blei automatisk hviledag, med atter en fantastisk middag diska opp. Det var så koselig at vi fant ut at dette måtte bli en tradisjon. Takk Solbjørg, vi kjem atte;)
Det var nesten litt trist å forlate varme Fondsbu, men vi måtte jo videre. Været smilte til oss og det så ut som Bygdin hadde en god dag, så her var det bare å komme igang. Vi staket oss over det lange vannet og var enige om at hvis vi noen gang skulle bli til et vann hadde det ikke vert helt feil å være Bygdin. Regulert er det jo men ikke så mye som tidligere vann vi har gått over.
Videre fulgte vi jotunheimen vegen mot Skåbu. På sør siden av veien staket vi oss avgårde i vakkert landskap, på nordsia var det metervis med nysnø. Stakkars bikkjene de slet og slet og kom ikke av flekken. Jeg fikk et svakt øyeblikk, og ba litt til scootergudene om at et spor ville ikke være helt feil nå... Og tror du ikke at i det fjerne skimter hans jørgen en visel som preparere vinterferie skispor... Vi kava oss ned hellinga og traff på reine motorveien av et skispor, rett mot skåbu vårt neste mål. Det er fantastisk å tråkke egne spor i fersk snø, men når du har et dråg av en pulk på over 100kg etter deg tyr du til fristelsen å be litt til scootergudene for å spare hunde labber og bein.
Fra skåbu begynte veien som først artet seg som en hyggelig bygdevei hvor vi hang etter hundene og nøt inntrykket av bygde Norge i et perfekt tempo. Så blei det brattere og bikkjene mere og mere gira av lukta på gårdene vi passerte, bilene begynte å kjøre fortere og ordet stååååååååå blei brukt og misbrukt. Vi måtte tilslutt dele opp hele spannet for ikke å ende langt nede i grøfta. Hans Jørgen tok noen susere den dagen. Nesten nede på vinstra campet vi på et jorde rett ved veien med en liten rett flekk, et vakkert syn i skumringa utsikt over hele Gudbrandsdalen. Neste morgen var intrykket endra, snøen vi hadde brukt til middag var mørkegrå av eksos og over hele gudbrandsdalen lå en brun dis av forurensning. Nesten Like ille som en vinterdag i oslo.
ingen frokost på oss den morgenen. På tom mage suste vi 1,5 mil til kvam langs baksidevegen. Vi følte vi endelig hadde gjennvunnet litt kontroll på bikkjene etter gårsdagens fiasko,og henfalt i egne tanker der vi hang bak bikkjene. Plutselig tok Birk en krapp 90 graders sving rett over veien og inn på et jorde. Hele spannet vikla seg inn i ei grind med blikket tømt for all form for tanke-aktivitet. De peste mot fem gjeterhunder som trente på gjeting av en saueflokk som sto midt på jordet. Hans prøvde å bremse mens jeg kava mot hundene, smilte pent og unskylte meg, faen, faen, det straffer seg å være bevistløs! Bøndene som sto der tok det hele med et glis så situasjonen var redda.
Ja det var veien hit nå sitter vi i kvam Hans Jørgen kom akkuratt bort til meg klynkende, han har forspist seg, Har visst akkuratt vert på do maten kom ut der den kom inn. jeg sa det jo til han bufet som for det meste bestod av rester av julemat er en dårlig ide på tom mage...Bortkasta penger altså!;)

Vi møtte akkuratt cyrill en veldig hyggelig sveitser som også vandrer langs landet, det viser seg at vi få dele rommet hans her i natt, Hurra det betyr tørr sovepose og dusj;)
I morgen går vi videre mot Rondablikk og Folldal, skal se om jeg finner en pc jeg kan kapre når vi kommer til foldal for å berette videre i fra ferden.

Mange Svette, kalde, glade klemmer i fra oss fem, Hauuuuul...