Nordkapp!

Hurra, juhuuu vi klarte det.

En medtatt og glad gjeng ankom nordkapp 22 mai.

Fra masi gikk vi langs veien til alta, tre dager tok det. I alta grublet vi litt på hvordan ferden videre skulle arte seg! Det hele fikk en strålende vending da vi fikk låne to kliss nye sykler av per erik og kona. Bikkjene satt vi på holmen hundesenter, som fikk noen late dager der.

Vi startet fra alta med vårt sedvanelige overmot og sykla første dagen til skaidi. Neste morgen kom vi så vidt ut av teltet, det føltes ut som knærene hadde passert 80`åra, men med ulovlige mengder paralgin forte og voltaren gikk ferden videre.
Etter lunsj svikta knærene til hans totalt og resten av dagen trilla vi syklene i motvind. Vi slo leir og ba til kne gudene om ny menisk.
Neste morgen var knærene enda værre og hans dytta i seg fargerike pille kombinasjoner.
Jeg sykla foran og mer eller mindre losa hans i riktig retning. Hans forøvrig så ut til å nyte tilværelsen der han syklet med et smil om munnen og et fjærnt blikk i øya...
Vi sykkla gjennom nordkapp tunellen og trilla den lange bakken opp, og vips var vi på magerøya. Vi kjørte innom honningsvåg og handla kokepølser til nordkapp festen.
De siste timene vi sykkla/trilla gikk det opp for oss at nå snart var ferden over, med skrekkblandet fryd trillet vi sykklene opp mot nordkapp platået.
Så stod vi der på kanten av stupet ved verdens ende og ga hverandre en stor klem og klapp på skuldrene. Vi hadde klart det!

Teltet blei satt opp på platået med pølser og pappvin som gjester.
Neste morgen ringte foreldrene til hans som syntes vi hadde ligget nok i telt. De ville spandere hotell og middag på oss i honningsvåg. Juhu. Vi tok bussen tilbake til honningsvåg og låste oss inn på hotellrommet og sovna foran tv`en nyvaska og glade;)

Ferdige hunder

Nytt fra oss på loffen!

Vi kom oss opp på fjellet fra Masi, men ide vi skulle gå innover blei vi stoppa av en same som sa det var galskap å gå videre. Flomvarsel fra alle bauer og kanter! Vi vandret ned fra fjellet natt til 16 mai og begynte ferden langs veien til Alta! Tre netter tok det ditt, bikkjene fikk kløv og pote sokker, vi ryggsekk og joggesko. Nå er vi i Alta og ligger og soler oss i 25 varme grader! De resterende milene sykler vi! Bikjene setter vi igjen her da løping på asfalt er døden for potene. Unner dem ikke det! Tror ikke bikjene må til nordkapp! Har vært så utrolig heldig å fått låne to kliss nye sykler av Per Erik Nilsen og kona. Siste etappe, her kommer vi!

Hei og hå fra Helligskogen. Eirik den innleide sjefs kokken forer oss opp for neste etappe!

Abisko til Masi

Hei igjenn godtfolk:)

Nå er vi kommet oss til masi.

Fra Abisko staket vi oss over hele Tornetresk med kuling i ryggen fem mil på fem timer! Ved øst-enden av tornetresk var det temmelig snøfritt og vi måtte bære hele amaraset i fem kilometer over et myr landskap. Vi fulgte grensa langs dividalen nasjonalpark og de svenske slakere vidder. Etter to dager smalt drittværet til og vi måtte klamre oss fast til et reingjerde rett øst for dividalen. Mens vi satt i teltet tok vi et overblikk over hundematen og fant ut at vi hadde akkuratt nok mat for tre dager til, drittværet som kom førte til at vi blei værfaste og dermed mangel på hundemat! Skitt! hva gør vi hvis drittvære fortsetter, vi har under hele turen hatt mangfoldige kilo for til overs, men ikke nå!

Hans spente på seg skiene tok en kompasskurs over vannet vi nylig passerte mot en svensk same-by. Vi hadde lite håp om at de kunne ha noe bikkje mat der midt inne i ødemarken i sverige, men vi prøvde lykken!
Hans blei møtt av en veldig trivelig kar og spurte om han ikke tilfeldigvis hadde noe hundemat å selge.
Per Ole som han het, blei med ett stille snudde seg til kompisen og sa noe uforståelig på samisk, hans tenkte ja ja det var vel det idet han snudde seg og sa;
her,...du kan ta alt! Foran hans lå det 30 kilo vom og kylling kjøtt, Bikkjene spente øynene opp.
For en flaks , hans bar ut godsakene og gikk ned til isen for å fylle opp vannblæra.

Da Hans snur seg for å se opp til bikkjene er Per Ole i god gang med å kaste kjøtt og vom biter hemningstløst til bikkjene.
Idet hans kommer opp ligger bikkjene og vrir seg, oi oi oi tenker Hans...
Bikkjene var hungriga, sa Per Ole og inviterte Hans inn på kaffe mens lusepelsene fordøyde herlighetene...
Per ole skulle ikke ha en eneste krone for kjøttlasset! for en lykke! Takk Per Ole.
De kom seg så vidt til bake til teltet og bikkjene snuste ikke borti kjøttet den følgende hviledagen.
Dagene som fulgte levde bikkjene et luksus liv, kjøtt fire ganger om dagen, mens vi trakk oss nesten i hjel for å få med pulkene...
Vi suste forbi treriksgrensen og kom oss til helligskogen hvor Eirik vår gode svalbard venn kom fra tromsø med depo pakke og for å hilse på oss. Som den gode guiden Eirik er disket han opp med et herlig torske måltid øl og vin dessert og herlig frokost dagen etterpå. Vi levde lenge på det måltidet... samme kveld kom en hyggelig kar Tomas hundekjører i fra skiboten forbi leieren vår. Vi spurte han til råds ang veivalg. Vi var gått tom for kjøttet vi fikk i sverige og jeg lurte på om han hadde noe fett og selge til bikkjene. Etter litt frem og tilbake fikk vi neste morgen levert 15 kilo kylling fett pølser og andre godsaker til bikkjene. Luksus tilværelsen til de firbente fortsatte mens vi to bente atter an gang holdt på å trekke oss i hjel...
Vi har lenge lurt på hvordan vi skulle krysse reisadalen Tomas mente vi burde følge en skuter løype ned til sappen og rett opp, 1000meter opp og ned! phu, vi fulgte rådet hans og selv om det var bratt var nok dette det lureste for oss siden elva hadde åpnet seg opp. Vi komm oss vel ned reisadalen og var på vei til å slepe pulkene langs hovedveien og over ei bru lenger opp. Det var nesten sommer i bunnen av dalen. Vi sto i grøftekanten og tok oss en pust i bakken da en vennelig reisadøling kom bort til oss og lurte på hva problemet vårt var. vi forklarte oss og han kasta seg rund og før vi viste ordet av det kjørte han hele lasset på tilhengeren sin til dit hvor skuterløypa var snølagt!
Det forlenget livet til pulkene våre betraktelig!
Så bar det rett opp, bikkjene trakk som gale hele veien opp. Vi forsto hvorfo da vi nesten var ved toppen, en passe stor reinsflokk sto og så dumt ned på oss!
Vel oppe suste vi innover vidda mot finnmark! ingen av oss har vert i finnmark før og det var en fin opplevelse og entre finnmark susende på ski i nesten midnattsol...
finnmark here we come... bikkjene satt opp tempoet! reinsdyr overalt! umulig å unngå.
Birk og Happy holdt på å drepe seg selv et par ganger mens mokka kunne ikke bry seg mindre, en snåling er han;)
Vi snudde døgnet og begynte å gå på natta. En morgen når vi sto å hvilte ved et reingjerde, kom det en same durende på skuteren sin. Han gikk av scoteren og sa; her kan dokker ikke være med ett mimikkløst ansikt, hva tenkte vi! - Reinen min er her, sa han videre... ja men det er jo reinstyr overalt her sa vi. Han nektet oss å følge den stikka scoter løpa foran oss og fulgte oss opp over to fjelltopper, dvs vi gikk foran han kjørte hakk i hel med scoteren....Vi blei litt oppgitt vi kunnne se den flate scoterløypa langt der nede, bikkjene pesa i sola. Vi har jo også dyr å passe på sa jeg tenkte jeg irritert!
Men orka ikke noe trøbbel! Han mykna litt til etterhvert og spurt om vi ville ha noe brø som han kunne hente i lavoen sin. Vi tok farvel med denne snodige skrue og fortsatte ferden videre. senere på formiddagen når vi slo opp leir, kom en annen samen durende bort til oss på scoteren sin. Nei! tenkte vi, han kommer sikkert til å jage oss vekk. Jeg orker ikke å bevege meg en meter til sa jeg til Hans.
Han stoppa skuteren med et stort smil; Er dokker på lang tur, spurte han. Nils Johan het han. Han var slettes ikke ute etter å jage oss vekk, bare ta en prat. Han og faren drev og flytta reins flokken sørover for sommeren. Vi skravla om litt av hvert og han mente vi burde hatt med pilkeutstyr når vi var i finnmark, Vi fikk låne pilken til Nils Johan men fikk ikke no fisk da vi bomma på fiske hullet. Søringer tenkte han sikkert;) det viste seg at samen vi møtte tidligere var onkelen hans;)
Vi suste ned til masi og nå sitter jeg her på Oves varehus i Masi.
Ove, en veldig hyggelig kar kom og henta hele pulk-amaraset vårt og kjørte det inn til masi sentrun da veiene var temmelig bar. Ikke bare det han åpna butikken selv om det var hellidag (som hadde gått oss hus forbi). Vi kjøpte oss mette. Ove og kona lånte oss dusjen og internett inne i butikken. Så nå sitter vi her og drikker kaffe og spiser på oves hjemmetørka reins kjøtt, veldig eksotisk for en søring;) Tusen takk Ove!

Så var det disse depo pakkene. Pakkene våre har ikke kommet og vi sitter atter en gang å irriterer oss over postens treghet. Vi vil prøve å komme oss opp på fjellet på ski til skaidi før elvene åpner seg, da er det frusterende å vente på posten!
På kontor pulten til ove står det en bunke visittkort fra posten med pålydende ordlyd; vi kan hjelpe deg! ironisk eller hva. Vi regna på det og vi har sikkert nesten venta to uker unødig til sammen på grunn av postens treghet!
Ove gjør sitt for at pakkene skal komme i morgen, gjør de ikke det er det jo et hellidagsdryss de kommende dagene.
Kryss fingra!

Uansett nordover skal vi, ikke langt igjenn nå!
Hei og hopp fra oss radmagre tur traskere...