Nordkapp!

Hurra, juhuuu vi klarte det.

En medtatt og glad gjeng ankom nordkapp 22 mai.

Fra masi gikk vi langs veien til alta, tre dager tok det. I alta grublet vi litt på hvordan ferden videre skulle arte seg! Det hele fikk en strålende vending da vi fikk låne to kliss nye sykler av per erik og kona. Bikkjene satt vi på holmen hundesenter, som fikk noen late dager der.

Vi startet fra alta med vårt sedvanelige overmot og sykla første dagen til skaidi. Neste morgen kom vi så vidt ut av teltet, det føltes ut som knærene hadde passert 80`åra, men med ulovlige mengder paralgin forte og voltaren gikk ferden videre.
Etter lunsj svikta knærene til hans totalt og resten av dagen trilla vi syklene i motvind. Vi slo leir og ba til kne gudene om ny menisk.
Neste morgen var knærene enda værre og hans dytta i seg fargerike pille kombinasjoner.
Jeg sykla foran og mer eller mindre losa hans i riktig retning. Hans forøvrig så ut til å nyte tilværelsen der han syklet med et smil om munnen og et fjærnt blikk i øya...
Vi sykkla gjennom nordkapp tunellen og trilla den lange bakken opp, og vips var vi på magerøya. Vi kjørte innom honningsvåg og handla kokepølser til nordkapp festen.
De siste timene vi sykkla/trilla gikk det opp for oss at nå snart var ferden over, med skrekkblandet fryd trillet vi sykklene opp mot nordkapp platået.
Så stod vi der på kanten av stupet ved verdens ende og ga hverandre en stor klem og klapp på skuldrene. Vi hadde klart det!

Teltet blei satt opp på platået med pølser og pappvin som gjester.
Neste morgen ringte foreldrene til hans som syntes vi hadde ligget nok i telt. De ville spandere hotell og middag på oss i honningsvåg. Juhu. Vi tok bussen tilbake til honningsvåg og låste oss inn på hotellrommet og sovna foran tv`en nyvaska og glade;)

Ferdige hunder

Nytt fra oss på loffen!

Vi kom oss opp på fjellet fra Masi, men ide vi skulle gå innover blei vi stoppa av en same som sa det var galskap å gå videre. Flomvarsel fra alle bauer og kanter! Vi vandret ned fra fjellet natt til 16 mai og begynte ferden langs veien til Alta! Tre netter tok det ditt, bikkjene fikk kløv og pote sokker, vi ryggsekk og joggesko. Nå er vi i Alta og ligger og soler oss i 25 varme grader! De resterende milene sykler vi! Bikjene setter vi igjen her da løping på asfalt er døden for potene. Unner dem ikke det! Tror ikke bikjene må til nordkapp! Har vært så utrolig heldig å fått låne to kliss nye sykler av Per Erik Nilsen og kona. Siste etappe, her kommer vi!

Hei og hå fra Helligskogen. Eirik den innleide sjefs kokken forer oss opp for neste etappe!

Abisko til Masi

Hei igjenn godtfolk:)

Nå er vi kommet oss til masi.

Fra Abisko staket vi oss over hele Tornetresk med kuling i ryggen fem mil på fem timer! Ved øst-enden av tornetresk var det temmelig snøfritt og vi måtte bære hele amaraset i fem kilometer over et myr landskap. Vi fulgte grensa langs dividalen nasjonalpark og de svenske slakere vidder. Etter to dager smalt drittværet til og vi måtte klamre oss fast til et reingjerde rett øst for dividalen. Mens vi satt i teltet tok vi et overblikk over hundematen og fant ut at vi hadde akkuratt nok mat for tre dager til, drittværet som kom førte til at vi blei værfaste og dermed mangel på hundemat! Skitt! hva gør vi hvis drittvære fortsetter, vi har under hele turen hatt mangfoldige kilo for til overs, men ikke nå!

Hans spente på seg skiene tok en kompasskurs over vannet vi nylig passerte mot en svensk same-by. Vi hadde lite håp om at de kunne ha noe bikkje mat der midt inne i ødemarken i sverige, men vi prøvde lykken!
Hans blei møtt av en veldig trivelig kar og spurte om han ikke tilfeldigvis hadde noe hundemat å selge.
Per Ole som han het, blei med ett stille snudde seg til kompisen og sa noe uforståelig på samisk, hans tenkte ja ja det var vel det idet han snudde seg og sa;
her,...du kan ta alt! Foran hans lå det 30 kilo vom og kylling kjøtt, Bikkjene spente øynene opp.
For en flaks , hans bar ut godsakene og gikk ned til isen for å fylle opp vannblæra.

Da Hans snur seg for å se opp til bikkjene er Per Ole i god gang med å kaste kjøtt og vom biter hemningstløst til bikkjene.
Idet hans kommer opp ligger bikkjene og vrir seg, oi oi oi tenker Hans...
Bikkjene var hungriga, sa Per Ole og inviterte Hans inn på kaffe mens lusepelsene fordøyde herlighetene...
Per ole skulle ikke ha en eneste krone for kjøttlasset! for en lykke! Takk Per Ole.
De kom seg så vidt til bake til teltet og bikkjene snuste ikke borti kjøttet den følgende hviledagen.
Dagene som fulgte levde bikkjene et luksus liv, kjøtt fire ganger om dagen, mens vi trakk oss nesten i hjel for å få med pulkene...
Vi suste forbi treriksgrensen og kom oss til helligskogen hvor Eirik vår gode svalbard venn kom fra tromsø med depo pakke og for å hilse på oss. Som den gode guiden Eirik er disket han opp med et herlig torske måltid øl og vin dessert og herlig frokost dagen etterpå. Vi levde lenge på det måltidet... samme kveld kom en hyggelig kar Tomas hundekjører i fra skiboten forbi leieren vår. Vi spurte han til råds ang veivalg. Vi var gått tom for kjøttet vi fikk i sverige og jeg lurte på om han hadde noe fett og selge til bikkjene. Etter litt frem og tilbake fikk vi neste morgen levert 15 kilo kylling fett pølser og andre godsaker til bikkjene. Luksus tilværelsen til de firbente fortsatte mens vi to bente atter an gang holdt på å trekke oss i hjel...
Vi har lenge lurt på hvordan vi skulle krysse reisadalen Tomas mente vi burde følge en skuter løype ned til sappen og rett opp, 1000meter opp og ned! phu, vi fulgte rådet hans og selv om det var bratt var nok dette det lureste for oss siden elva hadde åpnet seg opp. Vi komm oss vel ned reisadalen og var på vei til å slepe pulkene langs hovedveien og over ei bru lenger opp. Det var nesten sommer i bunnen av dalen. Vi sto i grøftekanten og tok oss en pust i bakken da en vennelig reisadøling kom bort til oss og lurte på hva problemet vårt var. vi forklarte oss og han kasta seg rund og før vi viste ordet av det kjørte han hele lasset på tilhengeren sin til dit hvor skuterløypa var snølagt!
Det forlenget livet til pulkene våre betraktelig!
Så bar det rett opp, bikkjene trakk som gale hele veien opp. Vi forsto hvorfo da vi nesten var ved toppen, en passe stor reinsflokk sto og så dumt ned på oss!
Vel oppe suste vi innover vidda mot finnmark! ingen av oss har vert i finnmark før og det var en fin opplevelse og entre finnmark susende på ski i nesten midnattsol...
finnmark here we come... bikkjene satt opp tempoet! reinsdyr overalt! umulig å unngå.
Birk og Happy holdt på å drepe seg selv et par ganger mens mokka kunne ikke bry seg mindre, en snåling er han;)
Vi snudde døgnet og begynte å gå på natta. En morgen når vi sto å hvilte ved et reingjerde, kom det en same durende på skuteren sin. Han gikk av scoteren og sa; her kan dokker ikke være med ett mimikkløst ansikt, hva tenkte vi! - Reinen min er her, sa han videre... ja men det er jo reinstyr overalt her sa vi. Han nektet oss å følge den stikka scoter løpa foran oss og fulgte oss opp over to fjelltopper, dvs vi gikk foran han kjørte hakk i hel med scoteren....Vi blei litt oppgitt vi kunnne se den flate scoterløypa langt der nede, bikkjene pesa i sola. Vi har jo også dyr å passe på sa jeg tenkte jeg irritert!
Men orka ikke noe trøbbel! Han mykna litt til etterhvert og spurt om vi ville ha noe brø som han kunne hente i lavoen sin. Vi tok farvel med denne snodige skrue og fortsatte ferden videre. senere på formiddagen når vi slo opp leir, kom en annen samen durende bort til oss på scoteren sin. Nei! tenkte vi, han kommer sikkert til å jage oss vekk. Jeg orker ikke å bevege meg en meter til sa jeg til Hans.
Han stoppa skuteren med et stort smil; Er dokker på lang tur, spurte han. Nils Johan het han. Han var slettes ikke ute etter å jage oss vekk, bare ta en prat. Han og faren drev og flytta reins flokken sørover for sommeren. Vi skravla om litt av hvert og han mente vi burde hatt med pilkeutstyr når vi var i finnmark, Vi fikk låne pilken til Nils Johan men fikk ikke no fisk da vi bomma på fiske hullet. Søringer tenkte han sikkert;) det viste seg at samen vi møtte tidligere var onkelen hans;)
Vi suste ned til masi og nå sitter jeg her på Oves varehus i Masi.
Ove, en veldig hyggelig kar kom og henta hele pulk-amaraset vårt og kjørte det inn til masi sentrun da veiene var temmelig bar. Ikke bare det han åpna butikken selv om det var hellidag (som hadde gått oss hus forbi). Vi kjøpte oss mette. Ove og kona lånte oss dusjen og internett inne i butikken. Så nå sitter vi her og drikker kaffe og spiser på oves hjemmetørka reins kjøtt, veldig eksotisk for en søring;) Tusen takk Ove!

Så var det disse depo pakkene. Pakkene våre har ikke kommet og vi sitter atter en gang å irriterer oss over postens treghet. Vi vil prøve å komme oss opp på fjellet på ski til skaidi før elvene åpner seg, da er det frusterende å vente på posten!
På kontor pulten til ove står det en bunke visittkort fra posten med pålydende ordlyd; vi kan hjelpe deg! ironisk eller hva. Vi regna på det og vi har sikkert nesten venta to uker unødig til sammen på grunn av postens treghet!
Ove gjør sitt for at pakkene skal komme i morgen, gjør de ikke det er det jo et hellidagsdryss de kommende dagene.
Kryss fingra!

Uansett nordover skal vi, ikke langt igjenn nå!
Hei og hopp fra oss radmagre tur traskere...

Første bilde i fra høyre har vi Brik og Mokka, vår nye tur venn. Snuse bilde av Mokka.

Så Terese vårt følge gjennom Børgefjell. Og til slutt Terese og Gringo.

Norli til Abisko

Hei Kjäre venner og kjente

Nå har vi kommet oss tiol abisko etter en lang etappe langs grensa.
I fra norli gikk vi gjennom börgefjell med vår venninde therese og to hunder på slep.
utrolig deilig med nytt blod i leiern. Vi feira påske på grannes camping og siden vår depot pakke lot vente på seg hadde vi ikke mat. Men dette ordnet seg da vi fikk vi ferskt bröd, egg ,cola og paskegodteri av et veldig snilt vertskap på Grannes campin.
mens vi venta på pakka slo vi ihjel dagene med is-fiske og spente opp alle hundene våre til et fem spann foran en velbrukt spark og suste utover unkervannet i påskesol.
Videre bar ferden på svenska siden mot hemavann og kongsleden. Vår förste natt på fjellet etter Grannes camping konka kjökkenet totalt. Heldig vis fant vi en renvaktarstue og fikk varmen i oss der. Vi hadde enda to dagsmarsjer til hemavann hvor vi kunne kjöpe nytt kjökken, vi satt og funderte på hva tört vi skulle spise til middag da en hyggelig kar jörgen og hans familie vi hadde tidligere på dagen spurte til råds ang et veivalg, stoppet oss og spurte om vi ville komme hjem til han og familien og spise hamburger. JAjA sa jeg og slik gikk det til at vi fikk turens beste burger hjemme i hytta til Jörgen Linda, barna deres og den ville milo som tok et balle jafs på Hans;) Tusen takk!!!
Videre bar det nordover langs svenske skuter leder da vi kom litt nord for tärnaby fikk jeg nokk av svenske scoter leder. Det höres så fint ut med en scoterled når du er lei av å tråkke i dyå snö, men ledene er reine fartsdump helvete upreparerte og egner seg ikke til ski og pulk. Ved beverholmen mötte vi en hundekjörer kennet som driver firmaet the silent way, utrolig hyggelig kar med veldig balanserte hunder. Kennet rådet oss til å komme oss opp i höylandet mot norskegrensa. Vi fulgte rådet og fikk en flott tur videre. Vi suste innover slukte 4 mil om dagen og selvtillitten og håpet steg om at vi kanskje rakk nordkapp för hösten:) Men brått snudde det deg et vi nermet oss paddeljanta og den ene skia til hans takk for seg... det förte til at vi var tilbake til vårt gamle tempo...
Vi kom til pieskejavri hytten med en ski i hånden og håp om en behjelpelig hyttevert. hytteverten Gustav var en utrolig behjelpelig kar, resten av ettermiddagen holdt han og hans på med å lime skia. Neste morgen var skia god som ny og vi satte ut med freideig mot. Vi gikk 100 meter så fikk vi de värste kladdene noen sinne, 100 meter til og enda verre... to kilometer på tre timer..det er litt pinelig å innrömme at man må gå nesten 200 mil og inn i sverige for å läre seg å smöre ski. Gustav den fantastiske hyttevert kom etter oss og ga oss et valla kurs;) gustav vi takker deg for gliden videre gjennom paddjelanta. Nå kan vi smöre ski.
Turen gjennom paddjelanta var magisk, og plutselig var vi på Abisko.
Jeg husker jeg var her i 2001 med folkehöyskolen, utenfor butikken mötte vi to herja karer og de fortalte at de gikk norge på langs. Jeg husker jeg sto litt i bakgrunnen beskjeden og betraktet disse to värbitte karene som helter.

Ja nå bärer det videre nordover mot helligskogen i morgen og vi håper på å nå frem til masi på ski. Kryss fingra for oss folkens bare 70 mil kvar;)

Klemmer fra oss

Røros til Nordli

Hei allemann

Nå er vi kommet til Nordli i Lierne og jeg sitter litt klemt inne i et hjørne på biblioteket her mens folk svirrer rundt og deler ut start nummer til flyktninger rennet. Vi skal ikke delta altså, det får være grneser for skigalskap.

Turen hit ja;) Vi vandret i fra Røros i strålende sol milene føyk unna, i det vi ankom tydal og nedalshytta kom skitværet! Vi blei møtt av en front av regn sludd vind, ja storm i kasta. Dette førte til at det gikk sakte framover, veldig sakte...Vi ankom Storlien langt etter vi hadde håpet. Men ikke så galt at ikke godt for noe! Vi blei Kjent med en annen veldig hyggelig norgepålangs vandrer ved storerikvollen.
På vei over det siste fjellpasset til storlien lunsjet vi i ei lita nødhytte på svenske grensa, her hadde vi pakka ut alt vi hadde og bikkjene lå spredt utover. Midt i kaoset kom et titalls studenter i fra fjellgruppa på ntnu. vi pakka sammen alt kaoset i hui og hast og vi fikk trøkka alle sammen inn i hytta. Så plutselig åpnet døra seg igjenn og to kjenninger i fra svalbard kom slentrende inn. det var svert så livat det var på svenskegrensa denne ettermiddagen. Etter lunsjen kava vi oss videre mot storlien hvor vi skulle møte hu Helg, en svert god venninde av oss fra svalbard. Helga fant vi bak en forblåst stein ett par kilometer etter nødbua. Hu hadde gått oss i møte. vi suste ned mot storlien. Vi hadde gledet oss til å suse noen mil nordover sammen de neste dagene. Slik blei det ikke. Depot pakken vår var ikke kommet og de som skulle ta den imot hadde hadde helt glemt det og fosto ingen ting når pakken kom og sendte den i retur! Det er lov til å tenke litt, pakken var godt merket med `"norge på langs", de tenkte vel at siden den var sendt til sveriege var den kommet feil...Svensker...! Storlien var litt av et sirkus med ting som gikk galt. Det blei til at vi måtte vente der i fem dager på pakkene som vi hele tiden fikk høre kom i morgen. Til slutt blei vi dritt lei og kjøpte en haug med de billigste svenske kjøttbollene og potatismos og begynte ferden videre.
Leie hendelse nummer to skjedde da hans skulle kjøpe bensin til kjøkkenet. Vi var inne i sportsbutikken på stedet og hørte om det fantes miljøbensin til primus i storlien. eieren ringte bensinstasjonen og spurte om de hadde dette, nei det fantes ikke fikk han som svar! Neivel tenkte vi da får vi kjøpe det dyrere alternativet på sportsbutikken. Han viste oss flaskene og vi kjøpte dem. Neste morgen da vi skulle koke kaffe, virket ikke kjøkkenet! Vi prøvde å tenne det etter alle kunstens regler, men nei! Jeg henta en av flaskene vi hadde kjøpt, brensel til spritkøk sto det! Arg og atter arg... Tullingen hadde gitt oss hvit sprit og vi som hadde kjøpt 7 liter! Vi gikk tilbake til butikken og fortalte hva de hadde solgt oss, Vi blei møtt med null forståelse, vi kunne ikke engang få rabatt på nye 7 liter med bensin! Det kokte! Vi gikk ned til bensinstasjonen for å se om de hadde et billigere alternativ, og tror du ikke vi fant miljøbensin i den første hylla vi lette.
helvete heller la oss komme vekk i fra dette pengesluket sa vi til hverandre, spente på skia og stakte oss i full fart nordover. Dritt været fortsatte og da vi passerte rensjøen var vi klissvåte både bikkjer telt og utstyr, det regnet loddrett i to dager! Vi skuet bort på et rosa jakt slott i enden av rensjøen og tenkte "tenk om noen kunne invitert oss inn på et slikt sted"...

I det vi ankom området rundt sanvika blei vi møtt av ei jente på skuter. Hans satt rett bak et tre og gjorde sitt fornødene. Merja som hun het stoppet scoteren og hun ga oss noen tips ang rutevalg. etter litt frem og tilbake endte det med at vi gikk inn mot skalstugon et gammelt svensk jakt slott der merja jobbet for å sende et postkort. Merja møtte oss på gårdsplassen og før vi rakk å si noe som helst sa hun at det ser ut som om dere tenger tak over hodet i kveld;) Vi var ikke uenige.
Timene som fulgte var hans og linn i himmelen. Vi blei tilbudt et hotellrom med rene sengeklær, Badstue og dusj, Middag og herlig frokost buffet morgenen etter.
For noen herlige timer og snille snille mennesker. Vi takker alle sammen på skalstugon.

Neste morgen vandret vi videre (mange kilo lettere etter å ha fått tørket utsyret) innover mot vera, dagen gikk greit bortsettfra at vi rota oss inn i et granskogkratthelvete uten sidestykke.
Dagene som fulgte var fantastiske sol og skareføre og et uforglemmelig landskap med urørt natur. Gaundalen og Gjevsjøen to fjellgårder uten vei forbindelse blei besøkt. Heldige mennesker som kan bo slikt. Nå sitter vi på nordli og skal ta en velfortjent påskeferie i Børgefjell.

HASTALAVISTA ;)

Kvam til Røros

Nå skal dere få høre om turen fra Kvam til Røros.

Nå sitter vi å slikker sår og frostskader på Røros og har hatt noen fortreffelige hviledager her oppe.

Dere er sikkert ikke interresert i å høre om hvor deilig og behagelig vi har det her, nei blodslitet, gnagsår såre poter og kvikksølv i bunn av gradestokken, tabbing med primus i kulda og skyss med vinnerspannet i finnmarksløpet er vel mere spennede å lese om, og her kommer det...

Kvams kvelden satt vi tre norge på langs vandrere på det leide rommet i kvam som for det meste huser pilgrimsvandrere og skarvlet halve natta om gleder frustrasjon, redsler og frihet med dette livet som vandrere...

Neste morgen gikk opp veien mot rondablikk for å hente vår neste depot pakke. På Rondablikk blei vi møtt av en utrolig hyggelig betjening.

Vider bar det mot rodvassbu og over rondevatnet som vi passerte i strålende sol og kald vind. Vi suste avgårde helt til enden av rondevatnet der sa det stopp, steinete isete og åpne bekker, snekka vår pulken er litt av et prosjekt å hale over slike hindringer. Vi gikk frem og tilbake for å finnet et pasende sted hundene kunne passere. Dette skulle gjøres riktig. Plutselig hørte vi et plask og hele doningen lå midt i bekken bikkjene hadde blitt utålmodige av kavet vårt og hadde tatt saken i egne hender. Der lå pulken i rennende vann i minus 20. Alt blei kliss bløtt, hersens lusepelser...

Videre bar det ned mot dørholseter og videre ned mot Folldal. i Folldal tok vi turen opp om gruvekroa da vi hørte at de hadde rom for leie. Vi blei møtt av Gunder i døra til gruvekroa. Han og Kona var vellviljen selv og leide oss ei hel hytte med tv og kjøkken varme for en svært billig penge. Vi fikk i tillegg kaffe vafler rundstykker servert, Samt halm til bikkjene for noen snille mennesker. Dette hadde egentlig vert en perfekt depot plass. De var svert positive til å hjelpe fremtidige norge på langs vandrere, så dette er ett hett tips!

Neste dag fikk vi et godt tips om å følge femund-løp traseen langs elva til Grimsbu, og slik blei det. Jeg sa til hundene, her bor alle proffene og her må vi oppføre oss pent når vi møter spann. Birk forsto dette, Happy sa slapp av jeg er jo fra finnmark og er proff på dette, bamse så litt skrått på meg, vet ikke om det gikk helt inn. Gradestokken krøp mot tredve tallet jo nermere grimsbu vi kom. Grimsbu eller lille Alaska levde opp til sine forventninger som et vakkert kuldehøl... Mens vi kjørte langs elva hørte vi hunde uul fra alle kanter furu skog, lafta tømmer koier, det eneste som manglet var skrå-tobakk tyggende bønder i rutede flanell skjorter med pumpehagle. Vi var i alaska noen timer...

Idrømme land langs elva skeina vi rett inn i hudegården til Emil Inauen, en hyggelig fyr som hjalp oss på riktig kurs igjenn.

Da vi kom til Grimsbu flørta gradestokken med tredvetallet og vi fant ut at i kveld leier vi oss en camping hytte. Plutselig ser jeg en kjenning, Tomas en tidligere tur kompis. Vi avtalt kaffemøte neste morgen.

Ovnene i hytta blei satt på 30+ og bikkjene stua inn. Ikke ett mukk fra lusepelsene.

Nei! komfyren virker ikke sa jeg til hans jørgen som sto ute og holdt på å fryse av fingra mens han pakka ut av pulken. Fyr med primus mumla han. Ja Ja, tenkte jeg vi fyrer jo i teltet hver dag så det må vel gå greit... Rett inn med primusen og matlagingen var i gang. Jeg sto litt døsig av varmen og så ut på Hans. Plutselig møter jeg blikket hans og ser at øya hans blir dobbelt så store som vanlig, han kommer stormende mot meg, jeg snur meg og ser at hele primusen står i fyr og flammer. Svarte! tenker jeg tar tak i den brennende primusen og slenger den ut av hytta og ut i snøen. Middags kjelen fyker i veggen og med et splatt er det amerikansk gryte langs veggene mens flammene står opp etter komfyren. Helvete, Hans kaster seg over den ny fylte vanndunken og hiver vann over hele hytta. Situasjonen er under kontroll. Der står vi med ei kliss våt hytte med middag opp etter veggene mens bikkjene ser dumt på oss og lurer på hva dette her var meninga med...

Etter ti minutter var alt vannet vi kasta rundt i hytta frøset til is. Der sto vi med ei campinghytte på Grimsbu i minus 35 , glasert innvendig med is og amerikansk gryte. De neste timene brukte vi til å skrape vekk restene etter uhellet mens bikkjene slikket middagsrester vekk fra pelsen. For et søl.

Neste morgen lukta hytta bedre enn når vi kom og vi hadde kommet oss etter uhellet.

Vi tok turen innom Tomas som jobber på Frankmottunet for en kaffe kopp og tips om hundeløyper vi kunne følge videre.

Etter fire kaffekopper og nærmere lunsj tider, var vi på vei ut av døre da vi blei stoppet av Kjell Brennodden, Hundekjører og På-driver av stedet. Han mente at siden at vi ikke hadde kommet avgårde ennå kunne vi like-godt bli til lunsj, han tilbød seg å skysse oss opp til ei hytte med 14 spannet sitt.

Ja Ja JA! tenkte jeg og sa litt beskjedent ja, eh vil du det..?

Stort lunsjbord og hjemmelaget kakao, hva mere kan fjellfanter be om...

Mett av mat bar det til hundegården jeg spente skia fast klar til å heng etter 14-spannet til Kjell, Svisj så var vi ute av hundegården, for en fart, for en natur for noen hunder for en dag...

Hans snørekjørte etter med lusepelsene våre, strålende fornøyde etter å løpe i fotsporene til finnmarksløpets vinnerspann...

Mens jeg hang bak og prøvde og holde meg på beina etter beste evne, drømte jeg meg vekk..., En dag når jeg blir stor skal jeg ha slike hunder og kjøre langt langt langt av gårde... Midt i min egen selvtilfredshet sa det bråstopp og jeg lå på alle fire og brøyta sidespor.

Fremme ved Ulfsbu i solnedgang, Kjell ba oss forsyne oss med ved og hundemat.

Vi takket etter beste evne, og vips var han vekk igjenn...

De neste dagene suste vi langs hundesporet mot Kvikne mens jeg lukket øynene og så for meg bare et par hunder til foran tre-spannet;)

Fra Kvikne bar det mot Gunnhild i Dalsbygda. Gunhild møtte oss med sitt velkjente snus smil, velkommen strålte hun. Så deilig å være hos Gunnhild, peis, lefser med rømme og øl, og gamle røverhistorier.

Nå sitter vi på Røros med Mamma og Hans Kristian å spiser svinemedaljong med soppstuing, en liten kostholds endring.

I morgen bærer det videre nordover Vi har bytta ut snekka med to pulker i håp om at hundene på denne måten vil holde helt frem til nordkapp.

Vi var forresten innom Troll-butikken på Røros, hvor vi fikk veldig god hjelp, råd og god pris på Hunde utstyr og for.

TO be continued....

Klem fra oss fem som har fått fett på beina...

Haukeli til Kvam

Hei igjenn alle sammen.
Nå skal dere få høre om veien hit;) Vi sitter i skrivende stund på en stusselig kro på Kvam, Hans Jørgen glefser i seg fra bufeen, og jeg venter på min velfortjente burger. Vi har ikke fått lagt inn så lange innlegg den siste tiden rett og slett fordi vi ikke har kommet over en pc. Men nå har vi endelig funnet en. Veien hit ja, oioioi etter en litt hard start i fra Haukelister og over vidda, via den hyggelige hytta kveikjen til Marianne og Knut, fulgte vi rallarvegen opp til Finse. En spesiell opplevelse, bratte bratte fjellsider på hver kant og med toget susende forbi var det en underlig stemning der, vakkert men farlig. vi slo leir midt i dalen etter en nervepirrende kryssing av togskinnene, fant en undergang som var merket gravde oss igjennom og dro bikkjene under, mens togene suste en meter over oss. Natten langs rallarveien blei den kaldeste hittils, -35 fingra satt fast på primusen. Neste morgen ankom vi Finse i soloppgang, nydelig. Nytt depot og ny mat ventet på oss.
Veien videre førte oss gjennom Skarveheimen mot Hemsedalsfjella, jeg var noe bekymret etter å ha lest kartet for området, Brattt opp og ned. Vi som synes pulken var tung på hardangervidda... Starten skulle vises seg å bli verre enn antatt 7 km på en dag oppover i tung tung nysnø... vi så for oss et helvetes slit den kommende dagene... Da vi passerte Geiterygghytta, eller rettere sagt slet og slepte oss opp fra Geiterygghytta, møtte vi på en snodig skrue, kledd i det letteste utsyret en kan tenke seg . vi så han først i det fjerne men vips var han rett ved oss. Denne snodige skruen het Geir og hadde visst veldig liten tid, sto mens han spiste og fortalte oss hvor langt han hadde gått og skulle gå, vi var visst på samme tur, men han skulle rekke snøen på nordkapp-platået før den forsvant for våren, så her var det bare å løpe på. Satser på at han var ute etter å sette en slags rekord av et eller annent slag. Ironisk, der står man og sliter banner og svetter så kommer det en skrue som Geir og suser forbi... Så lett kan det gjøres altså. Geir tråkka noen fine spor til oss da vi fikk slått opp teltet den kvelden kunne vi si oss ferdig med den kneika..
Vi gikk videre mot Kongshelleren fantastisk vakkert, vind føyke og kald sol... Vi tok oss inn på hytta den varma godt og hundene fikk Joika boller. Dagen etter bar det ned noe av det bratteste gjelet hitills, det var helt hvitt og snøen drønna på flatmark, jeg var til tider skremt ja. Li kom oss ned etter litt godsnakk med snøgudene... Vel nede bar det over et regulert vann ved ljungsdalshytta. Vannet akket og drønnet da vi gikk over. Stakkars vann som må lide under menneskenes energibehov i vårt overflods-samfunnet... Vannet var senket nesten 10 meter ikke et vakkert syn. Mens vi staket oss over vannet, med hjertet i halsen av drønnene og søkkene, lovet jeg vannet at jeg skal bli flinkere til å bruke mindre strøm.
Vel fremme i Tovik, en vakker bukt hvor Evind fredlaus løp rundt i "Hine hårde dager",
bar det oppover igjenn. Vi snakker seriøst oppover, hvitt lys og masse drønn. nesten oppe kom kvelden over oss. Da hundene var slitne, var det bare å slå opp teltet på det nermeste flate partiet. Neste morgen da jeg sto opp for å lage frokosten, forstod jeg at teltet sto på leirplassen over leirplasser. For en utsik, først nattehimmel med tindrene stjerner så blå-lysningen med halvmåne og utsikt til de utallige blåner rundt oss. Var man ikke i harmoni dagen før blei vi det nå...
Sol og silkeføre, linns kaffelatte alla turmelk og pulverkaffe, ting lovet godt herifra. Vi suste av gårde mot Hemsedalsfjella,satt oss i solkroken på bjordalshytta og nøt lunsj. Vinterens første vårteng traff oss midt i nakken. Våt smelta snø fra hyttetaket, splasj og der var den lunsidyllen brutt... Ja ja man lærer fortsatt!
Videre nedover til der riksveien kroker seg ned til Lærdal var en spennende opplevelse. Her bor det nisser og småfolk tenkte jeg for meg selv da vi kroket oss nedover. Ørene til hundene gikk til alle kanter. At vi kom oss helskinnet ned størdalsgjelet var ganske utrolig, Hadde vi hatt tilskuere der tror jeg alle hadde konkludert med at vi var på feil plass, temmelig suisudalt å henge bak tre løpske huskier i slike områder. litt godsnakk med småfolket hjalp vel på;)
Videre nede til Breistølen slo vi leir på en gammelt seter-voll. Neste dag var morgenens utfordring å krysse elva på rett sted og komme oss mot sulebu, nord for hemsedalsfjella. Et utrolig vakkert område skarvete fjell og lange daler, det var et forblåst skare føre så det gikk fortere enn antatt. I nattemørket omkranset av stjerner ankom vi sulebu. Deilig med varm hytte og DNT prisa joika (70 kroner) til hundene, den gjørma egner seg best som hundemat uansett! Etter vi har begynt å gi joika til hundene ved hyttebesøk styrer Birk konstant inn mot alle hytter vi passerer...
Neste morgen våknet vi til et vakkert syn for slitne labber og bein, Rett uten for hyttedøra starta en ny preparert skiløype som førte rett til Tyinkrysset, dagens mål. Vi så jo ikke dette da vi ankom hytta dagen før i svarte natta. Vi hang etter hundene og ulte av glede, to mil på en halvtime! Løypa tok en litt interesant vending inn på slalomløypa. Det var nok litt av et syn for de danske vinterferie turistene der vi kom susende nedover, Skiheis gutta holdt på å gleppe kaffekoppen av synet. Birk som den solide lederen han er førte oss rett til burgerbua ved enden av bakken. En stor feit burger blei fortært.
Vi hørte rykter om en ny-åpna sportsbutikk på tyinkrysset. Suste ned bakkene og fant en joker butikk og intersport side om side, hva mere kan fjellfanter ønske seg etter mange dager i fjellet. Øyvind Leine som driver butikken var en meget hyggelig og behjelpelig kar. Resten av dagen ble bruk der. Han hjalp oss til og med til å finne en veterinær. Bikkjene har fått utslett på poter og ballene til Birk ser ut som har fått seg en frostskade. Vi fikk time Hos veterinær kristin neste ettermiddag. Dette betød atter en dag til å henge ut på tyinkrysset i butikken til Øyvind. Vår gode venninde Therese ankom tyinkrysset neste dag for å bli med oss til fondsbu. Hu hadde med seg Gringo og valpen vår prana som er brødre. litt av et rabalder utenfor butikken to halvgale valper og tre helgale huskier parkert utenfor intersporten. Max 3 timer parkering stod det, godt at parkeringsvaktene på tyinkrysset ikke er like hissige som i Oslo.
Videre i tussmørket bar det til Fondsbu for å besøke Solbjørg som er betyrer der. Vi staka oss over tyinkrysset hvor solbjørg kom og møtte oss med scooter. Rett inn til dekka bord med tyin ørret ferske grønsaker og massevis av vin... Neste morgen våknet vi med rødvins lepper, tegn på at kvelden var
velykka, tror visse av oss kom i seng på morgenkvisten. Neste dag blei automatisk hviledag, med atter en fantastisk middag diska opp. Det var så koselig at vi fant ut at dette måtte bli en tradisjon. Takk Solbjørg, vi kjem atte;)
Det var nesten litt trist å forlate varme Fondsbu, men vi måtte jo videre. Været smilte til oss og det så ut som Bygdin hadde en god dag, så her var det bare å komme igang. Vi staket oss over det lange vannet og var enige om at hvis vi noen gang skulle bli til et vann hadde det ikke vert helt feil å være Bygdin. Regulert er det jo men ikke så mye som tidligere vann vi har gått over.
Videre fulgte vi jotunheimen vegen mot Skåbu. På sør siden av veien staket vi oss avgårde i vakkert landskap, på nordsia var det metervis med nysnø. Stakkars bikkjene de slet og slet og kom ikke av flekken. Jeg fikk et svakt øyeblikk, og ba litt til scootergudene om at et spor ville ikke være helt feil nå... Og tror du ikke at i det fjerne skimter hans jørgen en visel som preparere vinterferie skispor... Vi kava oss ned hellinga og traff på reine motorveien av et skispor, rett mot skåbu vårt neste mål. Det er fantastisk å tråkke egne spor i fersk snø, men når du har et dråg av en pulk på over 100kg etter deg tyr du til fristelsen å be litt til scootergudene for å spare hunde labber og bein.
Fra skåbu begynte veien som først artet seg som en hyggelig bygdevei hvor vi hang etter hundene og nøt inntrykket av bygde Norge i et perfekt tempo. Så blei det brattere og bikkjene mere og mere gira av lukta på gårdene vi passerte, bilene begynte å kjøre fortere og ordet stååååååååå blei brukt og misbrukt. Vi måtte tilslutt dele opp hele spannet for ikke å ende langt nede i grøfta. Hans Jørgen tok noen susere den dagen. Nesten nede på vinstra campet vi på et jorde rett ved veien med en liten rett flekk, et vakkert syn i skumringa utsikt over hele Gudbrandsdalen. Neste morgen var intrykket endra, snøen vi hadde brukt til middag var mørkegrå av eksos og over hele gudbrandsdalen lå en brun dis av forurensning. Nesten Like ille som en vinterdag i oslo.
ingen frokost på oss den morgenen. På tom mage suste vi 1,5 mil til kvam langs baksidevegen. Vi følte vi endelig hadde gjennvunnet litt kontroll på bikkjene etter gårsdagens fiasko,og henfalt i egne tanker der vi hang bak bikkjene. Plutselig tok Birk en krapp 90 graders sving rett over veien og inn på et jorde. Hele spannet vikla seg inn i ei grind med blikket tømt for all form for tanke-aktivitet. De peste mot fem gjeterhunder som trente på gjeting av en saueflokk som sto midt på jordet. Hans prøvde å bremse mens jeg kava mot hundene, smilte pent og unskylte meg, faen, faen, det straffer seg å være bevistløs! Bøndene som sto der tok det hele med et glis så situasjonen var redda.
Ja det var veien hit nå sitter vi i kvam Hans Jørgen kom akkuratt bort til meg klynkende, han har forspist seg, Har visst akkuratt vert på do maten kom ut der den kom inn. jeg sa det jo til han bufet som for det meste bestod av rester av julemat er en dårlig ide på tom mage...Bortkasta penger altså!;)

Vi møtte akkuratt cyrill en veldig hyggelig sveitser som også vandrer langs landet, det viser seg at vi få dele rommet hans her i natt, Hurra det betyr tørr sovepose og dusj;)
I morgen går vi videre mot Rondablikk og Folldal, skal se om jeg finner en pc jeg kan kapre når vi kommer til foldal for å berette videre i fra ferden.

Mange Svette, kalde, glade klemmer i fra oss fem, Hauuuuul...

Alt vel med oss i kulda, kommet oss ned til riksvegen mot Lærdal etter en noe spennende nedkjøring ned et gjel. Går mot Fondsbu i morgen. Hei og hopp fra oss ;)

Hei og hopp fra oss.

Nå har vi endelig kommet til Finse etter å ha blitt blåst av fjellet ned til Haugastøl, her sto vi kalde og forblåste og drømte om burger og Cola. Da ble vi stoppet av et veldig hyggelig ektepar fra Bergen som inviterte oss inn på hytta Kveiken i helga! Vi ble varme og mette og full av nytt pågangsmot! Tusen takk Marianne og Knut ;)
Vi gikk videre opp Rallarveien og ankom Finse i går. I dag går vi videre mot Fondsbu!

Nytt fra hundefronten, Happy er i himmelen med to staute karer rundt seg. Hun driver stadig å slikker potene til Bamse og gjør seg veldig fin for han. Birk er fantastisk og leder ann flokken ;)

Hilsen oss ;)

Da kjører vi sørover, vi har endret litt på planene, vi starter i fra Haukeliseter og går nordover. Hvis vi klarer å komme oss helt nord, får vi en fin sommer tur i fra Haukeliseter til Lindesnes i sommer;) Ønsk oss lykke til

Vi jobber på spreng for å få orden i kaoset, tror vi kommer av gårde i morgen tidlig, jeeeee;) kryss fingre og labber folkens...

Da nermer avreise seg. vi blir noe forsinket da et virus har satt seg fast og plaget meg nå snart i to uker. Er på bedringens vei men lårene mine er som gele og kondisen vekk... så det blir nok en strevsom start 15 januar. Heldigvis er hundene godt trente;) Stakkars Hans, har fungert som hundetrener, mat tørker, sjefs fikser og oppvarter de siste to ukene.

Det har i allefall blitt noen ekstra par strikka votter og luer til turen...

Så status nå er start sånn ca 15 jan, før den tid må vi få tørka ferdig maten, for det meste grønnsaker gullerøtter og brokkoli.

Ruta er nå i alle fall ferdig planlagt og kartene endelig bestilt!

Hei og hå!